Strandflatene
Langs strandflatene finner vi de mest artsrike naturmiljøene. Dette er steder hvor det fra gammelt av har vært bosetning, skjøtsel og beitedyr. Gammel beitemark og sandstrender med kalkrik skjellsand danner grunnlag for at en rekke kalkkrevende og sjeldne arter trives her. I blomstringen er sanddyneengene et vakkert og fargerikt skue, med arter som reinrose, svarttopp, bakkesøte, tiriltunge og en rekke orkideer. Langs bekkene blomstrer bekkeblom, rødsildre og gulsildre. På det mer åpne sanddynelanskapet nærmere havet blir artsmangfoldet fattigere. Her dominerer strandrug, strandarve og gåsemure.
Høgfjellet
I høgfjellet blir vegetasjonen mer karrig, og gråsteinen dominerer landskapet i form av nakent berg og rasmark. Den store andelen rasmark viser at forvitringsprosessen som har bidratt til å danne landskapet fremdeles pågår for fullt. Blomsterarter som issoleie, fjellsmelle og fjelltjæreblom finner du her i høgfjellet. Lofoten ble tidlig isfritt under siste istid, og nasjonalparken kan derfor huse noen av de eldste forekomstene av fjellplanter i Norge.
Flere fjellplanter er truet som følge av klimaendringene, blant annet issoleie. Når temperaturen i høgfjellet stiger, begynner busker og etter hvert skog å krype oppover fjellsiden og utkonkurrerer fjellplantene. Issoleien må derfor krype stadig høyere opp mot fjelltoppen. For en art som lever på de høyeste fjelltoppene, vil det bli vanskelig å finne nye leveområder når klimaet blir varmere.
Beitemarkssopper
Vi har flere rødlista beitemarkssopper i nasjonalparken. Beitemarkssoppene er små og fargerike sopper som trives spesielt godt i tradisjonelle naturbeitemarker. Det vil si upløyde grasmarker som har blitt slått eller beitet på over lang tid. Beitemarkssopper er viktige indikatorartarter. En indikatorart er en art som kan gi informasjon om kvaliteten på det naturmiljøet den befinner seg i, og kan indikere hvilke andre arter man kan forvente å finne i det samme området.
I Norge ser vi at naturmiljøet endrer seg og at beitemarkssoppene blir vanskeligere å finne. Stadig færre beitedyr og fravær av tradisjonell slått gjør at de artsrike beitemarkene gror igjen. Verneområder som Lofotodden nasjonalpark, blir derfor enda viktigere for å bevare slike artsrike naturmiljø.
Sjøfugl
Langs kystlinjen av Lofotodden nasjonalpark, hekker flere arter sjøfugl. De mest utbredte og tallrike av dem, er toppskarv og teist. Begge artene er rødlistede, og nasjonalparken er et viktig leveområde for disse karakteristiske fuglene.
Langs den forrevne yttersida av Moskenesøya, hekker toppskarven og teisten i en rekke små utilgjengelige kolonier. Noen av hekkekoloniene ligger i bratte bergvegger, som stuper ned i havet. Andre er plassert inne i brenningshuler, det vil si grotter som bølgene har gravd ut.
Av øvrige sjøfugler, er svartbaken – og den rødlistede gråmåken, mest vanlige. Svartbaken er verdens største måke. Men den blir grundig slått av Norges største rovfugl – havørna. Havørnas vingespenn kan bli opptil to og en halv meter vidt. Flere par hekker i nasjonalparken. Det samme gjør andre rovfugler, som kongeørna.
Fugler i fjellet
Mens havørna mest lever av fisk, klossete sjøfugl og åtsler, er kongeørna en dyktig luftjeger. Fjellrype er blant byttedyrene på dens varierte meny. Det hekker både fjellrype og lirype i nasjonalparken.
Går du tur i fjellene, kan du møte på mange typiske fjellfugler som hekker her. På heiene, kan du treffe den rødlistede heiloen. I små vann, hekker den sky smålomen. Mens oppe i fjellsidene, trives ringtrosten.
Dette er en trio vidt forskjellige fuglearter. Men alle tre har ødslige og melankolske rop, som bidrar til å sette stemningen i den rå naturen her.
Pattedyr
Haren er tallrik i nasjonalparken, som ellers på Moskenesøya. Om du går inn til nasjonalparken gjennom Vindstad, kan du sjekke om noen av de gamle husene har blomsterbed. Det sies at det er vanskelig å gro blomster her, for haren spiser alt!
Av andre pattedyr av en viss størrelse, kan vi være heldige å få øye på oteren. Den lever spredt langs kysten, hvor den jakter fisk og krabbe.
Uansett hvor mye oteren spiser, blir den aldri like stor og feit som haverten. Hannene hos denne selen, kan veie opptil 300 kilo. En diett bestående av blant annet torsk, sei og steinbit, sørger for det.
I Norge foretrekker haverten de ytterste og mest værutsatte områdene på kysten. Slike områder finner den langs Lofotodden nasjonalpark. Haverten har liggeplasser ved vestsiden av selve Lofotodden, hvor det er noen holmer og skjær.