Langt nord for polarsirkelen, i vind og vær og mørketid, sier det seg selv at Lofoten opp gjennom historien ikke har vært for de veike.
Her har vikinger slått seg ned på Borg på Vestvågøy, og fiskere og handelsmenn trosset lange avstander – lenge før turisme overhodet ble et begrep. Selv om landskapet er vakkert, var det nok mer pragmatiske hensyn som gjorde at Lofoten pekte seg ut som et attraktivt sted å bo. En kan ikke snakke om Lofoten uten å snakke om havet.
Golfstrømmen bidrar til å gjøre klimaet levelig rent historisk, med forholdsvis milde vintre og kalde somre. Skreiens vandring til Vestfjorden for å gyte har gjennom hundrevis av år utgjort selve livsgrunnlaget. Denne forutsigbare naturressursen, har fylt både matkammer og senere lommebøker til menneskene i Lofoten. «Han i båt, ho på land» oppsummerer flere hundre års historie helt fra Vikingtiden og til dagens samfunn. Særlig rundt Vestvågøy har landskapet vært mer egnet for jordbruk som en viktig del av naturalhusholdet, styrt av kvinnene.
Lenger ut i Lofoten finner vi de karakteristiske rorbuene. Allerede i ca år 1120, bygde kong Øystein rorbuer som sikret viktige inntekter til kongeriket. Ved å legge til rette for tilreisende fiskere, sørget en samtidig for at inntektene kunne bli enda større. I århundrene etterpå var det disputter og stadig endrende regelverk for fiskeri. På 1800-tallet ble «Lofotloven» innført, med strenge regler for line- og garnfiskeri til hvert fiskevær. Senere i århundret, ble det erstattet av «fritt hav, fritt fiskeri», som medførte andre typer uro med bevisst ødeleggelse av garn og liner.
Lofotklimaet har bydd på ideelle forhold for tørrfisk, og tørrfisk ble globalt sett en av de første matvarene fra dyreriket som ble gjenstand for internasjonal handel. Hanseatenes innflytelse på inndeling av ulike kvalitetsklasser ble starten på sorteringen som vi ser den dag i dag, med eksport til hele verden.
Lofotfisket er fortsatt en viktig del av livsgrunnlaget og kulturen i øyriket. Samtidig tiltrekkes turister i økende grad til vakker og urørt natur, sommer som vinter. Lofotingene er kjent for sin åpne og utadvendte væremåte. Mange mener Lofotens historie best representeres gjennom folkene selv, som i tøffe tider lever under mottoet: «Vi står han av.»
Kilde: Veiviseren til Lofotens historie, utdrag fra Gro Røede og Ottar Schiøtz.
Kollhellaren – Hulemaleri fra steinalderen
På avsidesliggende områder langs kysten, i fjellandskap med en ugjestmild kystlinje, er de norske grottene med hulemalerier bemerkelsesverdig i den forstad at de er de eneste i sitt slag som er oppdaget i Nord- Europa.
Kollhellaren har en dramatisk form og er lett å se når man kommer sjøveien. I den nesten 200 meter dype kystkatedralen med over 50 meter under takhvelvingen, er det funnet gåtefulle menneskefigurer, malt på huleveggen med maling av okerrød jernoksid.
Man antar at disse hulemaleriene ble laget for omtrent 3000 år siden, og at de som lagde dem kun oppholdt seg i disse hulene i korte perioder for rituelt formål.
Figurene er malt på steder hvor hula deler seg i tre, – der lyset møter mørket – hvor livet møter døden? Det kan tenkes at kysthulen har vært brukt under rituelle og religiøse handlinger. Hulen er vendt mot nord, og på sommeren rundt midnatt, lyser midnattsola opp hula med gulaktig lys.
Da hulemaleriene i Refsvika ble oppdaget i 1987, var de det første av sitt slag som ble funnet i Lofoten. For å komme til kysthulen, som ligger i et spektakulært fjellandskap, må man ta sjøveien fatt og krysse en av verdens sterkeste malstrømmer.
Kollhellaren var navnet de lokale brukte på kysthulen i Refsvika, et nå fraflytta fiskevær på yttersida av Lofoten. En hule ungene pleide å leke i, hvor kyrne søkte ly i dårlig vær om sommeren og hvor kvinnene satt og melket kyrne. Ingen i fiskeværet oppdaget noen gang disse hulemaleriene, så vidt man vet.
Ferdselsforbud.
Hulemaleriene er svært sårbar for ytre påvirkning, og hele hulen Kollhellaren er fredet som kulturminne. Det er forbudt å ferdes i hula, men hulemaleriene kan besøkes i følge med autorisert guide.
Bosetningen på Kvalvika
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Quaerimus enim finem bonorum. Eadem nunc mea adversum te oratio est. Summum ením bonum exposuit vacuitatem doloris; Nobis aliter videtur, recte secusne, postea;
Bunessanden –
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Quaerimus enim finem bonorum. Eadem nunc mea adversum te oratio est. Summum ením bonum exposuit vacuitatem doloris; Nobis aliter videtur, recte secusne, postea;
Bosetningene på yttersida.
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Quaerimus enim finem bonorum. Eadem nunc mea adversum te oratio est. Summum ením bonum exposuit vacuitatem doloris; Nobis aliter videtur, recte secusne, postea;